Blogg

11. nov, 2017

«Jørgen, dæven det var ikke akkurat i går..»

Jeg har akkurat kommet inn på Montér på Dal og drar kjensel på en skjeggete kar som står litt bortenfor. Jeg skal kjøpe litt ved for så å komme meg hjem når jeg ser han litt bortenfor i lokalet. Jørgen er barndomskompisen som bodde rett på andre siden av gaten når jeg vokste opp..vi har gjort mye dumme ting sammen😆 Vi blir stående og skravle og oppdatere hverandre på hvordan livet har gått de siste årene. Et hyggelig møte, og vi finner ut at vi faktisk ikke bor så langt unna hverandre..

Etter praten får jeg veden i bilen og setter skuta hjemover. Det pakkes i en fart når jeg kommer hjem, for solen går ned om ikke så lenge.. I natt skal vi sove ute, Alma og meg. Uken har vært hektisk, og vi trenger å roe ned.. og hva er vel ikke bedre enn å bruke en kveld til å glane inn i et bål? Bålet er meditasjon og rekreasjon på en gang.

 

Når vi ankommer plassen «vår» finner jeg et stort bjørketre som ligger på bakken, men jeg konstaterer at det er tørt. Jeg sager det i tre lange kubber og fyrer opp et bål som jeg vet kommer til å holde varmen lenge. Jeg har med ved også, men det går ganske fort, så et par skikkelige kubber gjør underverker for bålet. Det blir under åpen himmel i natt, for yr har meldt opphold og klar himmel. Dette blir så digg..

Jeg holdt friluftskurs denne uken for 18 deltakere, og et av temaene var matlaging på tur. Alt kan lages på tur. I dag skal jeg forsøke meg på noe helt nytt. Jeg har kjøpt et stykke ferskt lettsaltet torsk, baconterninger og en blanding med ris og grønnsaker. Jeg putter alt i aluminiumsfolie og baker det på glørne i bålet. Etter 20 minutter sjekker jeg, og det ser fantastisk ut. Jeg har med litt Hollandaise saus som jeg heller over og lukker igjen så det skal bli litt varmt. Det smaker fantastisk.. Dæven, da var en ny rett i boks :-)

 

Kvelden tilbringes så i hver vår sovepose, Alma og jeg.. Batteriene lades og vi gjør det vi liker best i hele verden.. Stjernehimmelen er helt klar, og snart er det natta.. Skrivekløen er ikke helt tilstede i kveld, men det er helt greit. Vi koser oss på tur :-)

 

29. jul, 2017

Hun har endelig roet seg nå, Alma, det nærmest kryr av hunder og katter i togvogn 8 denne kvelden. Hun bjeffer ikke, men er ganske urolig og tydelig stresset når den ene bordercollien etter den andre entrer vognen og setter seg foran oss. Når den sorte puddelen med krøller som selv en garva 80-talls gitarist hadde fått en tåre i øyekroken av går forbi, blir hun nødt til å boffe litt. Det får da være grenser. Men så legger hun seg, senker hodet ned på beina til matfar og slapper av. 

 

Bak oss sitter et par som har vært ute en vinternatt før og som antakeligvis har kjent litt på hva livet har å by på opp igjennom årenes løp. På Hønefoss kommer to politimenn fra hundepatruljen inn på toget og går rett bort til disse to og ber de bli med ut. De er høflige, bruker lave stemmer og lager ikke noe stort nummer ut av det. Et tapper forsøk fra kvinnen om at de skal til Bergen for å hente en båt får ikke gehør hos politimannen og de må bli med ut på perrongen. Toget står stille i det som virker som en evighet. Folk kikker ut av vinduene for å se hva som foregår. Akkurat som når det blir milevis med glanekø på motorveien bare en stakkar har fått litt motorstopp. Bare at denne gangen er det ingen motorstopp. Paret har med seg en hund, og politiet måtte sjekke shippen til hunden for å forsikre seg om at den ikke var stjålet overhører jeg noen si. Paret får gå inn på toget igjen og sakte begynner vi å gli fremover. "Vi ser nok litt mystiske ut vi" hører jeg kvinnen si til mannen før hun fortsetter å spise smågodtet sitt som om ingenting hadde skjedd. Opplevelsen er dem nok ikke ukjent. Jeg tar meg i å undre meg på om de faktisk skal legge ut på en heidundrande seilas når de kommer frem til Bergen. Kanskje har de kjøpt seg en liten seilbåt med soveplass til 2. Med en liten kjøkkenkrok, sofa og spisebord, og døpe den med et navn som betyr noe for dem. Kanskje skal de endelig realisere drømmene sine, akkurat som jeg skal. Det hadde hvertfall vært den lykkelige slutten på historien, eller begynnelsen. Det skal sies at hunden deres er verdens snilleste og den roligste av alle hundene i togvogn 8 denne kvelden og natta. Paddeflat ligger han på gulvet og tidvis snorker som en mann.

 

Toget vi sitter på tar oss til Finse som er utgangspunktet for denne ukesturen innover Hardangervidda. Hvis ikke toget sporer av så skal vi stå på perrongen kl 0404 i natt. Så er det å vente til solen står opp kl 0450 før vi setter i marsj i retning Krækkja. Jeg med storsekken og fiskestangen, og Alma med kløv. Hun må bære maten sin selv denne turen. Yr sier at det skal bli regn nesten hele uken, men det blir desto deiligere å komme inn i teltet på ettermiddagen og krype ned i posen. Vi elsker å være på tur, og følelsen man får etter noen dager er helt magisk. Det er vanskelig å forklare, men man kommer inn i en slags flyt hvor man slutter å tenke og bare nyter. Fantastisk.

 

Første etappe går som sagt fra Finse til Krækkja. Det vil si.. mulig jeg stikker innom hytta for å kjøpe fiskekort, men teltet skal settes opp langt unna folk. Det er en sjarm å spise deilig mat på turisthyttene og snakke med andre turfolk, men det er også en sjarm å slå opp teltet der det ikke finnes andre levende sjeler enn fjellørreten som vaker når den er oppe for å ta ei døgnflue. Da er roen total og inntrykkene fra dagen som har vært kan fordøyes og planlegging av neste etappe kan begynne.

 

Jeg gikk denne første etappen i påsken. Da hadde vi fjellski og pulk, det blåste kuling og det var tungt som fasan. Denne gangen har jeg fjellstøvler, storsekk og komablanding i lomma. Det må fylles på med energi underveis, og selv med litt ekstra så er det vanskelig å få i seg nok . Energiforbruket er høyere med storsekken på. Jeg håper bare jeg får noe fisk på kroken i fjellvannene innover vidda. 

 

Sååå.. Kl 0450 setter vi i marsj fra Finse. Den T merkede stien er godt synlig, og været her oppe gjør nok at det er merket ekstra godt, for det er ikke mange meterne mellom hver T. Første utfordring skal vise seg å komme fortere enn vi aner. Etter en liten kilometer kommer vi til en elv med smeltevann hvor det er satt opp bru slik at friluftsfolket skal komme seg tørrskodd over. Alma med kløven synes ikke at dette er noen god idé og stritter i mot med alt hun har. Tre karer som også har vært med toget til Finse kommer gående. De tilbyr seg å hjelpe. Jeg går over til den andre siden og setter fra meg sekken for så å returnere til siden hvor Alma står. Hun må bæres over, og det skal vise seg å ikke bli noen enkel affære.  Brua er opphøyd slik at man må klatre opp en trapp før man kommer opp på selve brua, for så å klatre ned trappen på andre siden. Han ene løfter Alma opp til meg så jeg får skikkelig tak før jeg snur meg og tar de siste to trinnene opp til selve brua. Alma er stiv som en stokk mens jeg bærer henne over brua, ett steg om gangen. Plutselig snubler jeg i plankene som er lagt lagvis oppå hverandre og holder på å tryne. Jeg klarer å ta meg for med høyrebeinet mens brua vingler frem og tilbake sidelengs. Det blågrønne vannet under buldrer mens det fosser avgårde på sin ferd mot et lite vann lenger ned i dalen. Det ser beinkaldt ut. Jeg fester blikket langt frem for å få kontroll på balansen mens jeg tviholder på en vettskremt Alma. Så et forsiktig steg til og så enda ett. Slik går jeg de siste meterne til vi er over brua og på trygg grunn. Jeg puster lettet ut mens jeg slipper ned Alma. De tre karene pustet også lettet ut, og jeg takker for hjelpen mens jeg tar av meg den røde capsen som allerede har blitt dyvåt av svette. Denne capsen har vært med meg på mang en tur. Når man har sånn sveis som meg så er det godt å ha noe på hodet som kan hindre svetten å renne ned i øynene. Den må imidlertid vaskes med jevne mellomrom, for det blir raskt hvite saltrander rundt Nike merket og foran i pannen. Den begynner også å bli ganske slitt, og jeg har registrert at jeg må frem med nål og tråd i kveld. 

Vi følger den T merkede stien på østsiden av Hardangerjøkulen. Etter noen kilometer kommer vi inn i et dalføre som går helt inn til Krækkja, 2 mil unna. Isbreen vært her tidligere tider og det er svære steinurer overalt. De neste kilometerne hopper vi fra stein til stein og Alma fortjener all den skryt hun kan få, for dette var krevende. Jeg har bare en gang tidligere opplevd så mye stein, og da gikk jeg til Galdhøpiggen. Da hadde jeg ikke storsekk på og heller ikke Alma med kløv. 

 

Etterhvert er det på tide å finne leirplass. Jeg innser at vi ikke kommer til å komme frem til Krækkja i dag, det går sakte med hund i denne steinura. Vi slår opp teltet ved et lite vann, slapper av, sover, spiser og leser. Natta er rimelig kald, så den tynne dunjakka må på litt utpå, men vi sover som bjørner, jeg i posen og Alma i jervenhiet sitt.

 

Neste dag trasker vi i vei igjen. Risgrøt med sukker, kanel og smørøye ligger godt i magen når de tunge steinurene atter en gang skal forseres. Vi møter 2 mennesker de siste kilometerne inn til Krækkja, det er lite folk i fjellet nå og det passer meg bra. Da kan jeg skravle høyt med meg selv og bikkja. Jeg får de svarene jeg vil ha og møter stor forståelse, både fra meg selv og bikkja.. i totiden ankommer vi turisthytta hvor jeg må innom for å kjøpe fiskekort. Det har de sluttet å selge får jeg beskjed om, da alt går på nett nå for tiden. "Javel, og hvor er det nettdekning?" spør jeg damen i resepsjonen. Hun peker og gestikulerer, og jeg satser på å finne den der. Det gjør jeg også, og får kjøpt det etterlengtede fiskekortet som gjelder for dette område. Vi går et lite stykke unna hytta hvor sjansen for at det kommer folk er liten. Jeg setter opp teltet og ordner tingene. Alma flater ut halvveis liggende oppå liggeunderlaget mitt. Hun er sliten, og jeg har sett at hun har fått sår på potene sine etter all gåingen i steinur. Jeg oppdager også til min store forferdelse at hun har fått gnagsår etter kløven. Store gnagsår på innsiden av forbeina pluss at selen som er på undersiden har gnagd mot den ene patten hennes som er så sår og øm at den har hovnet opp. Her må søster Hauge til pers med både sårservietter og salve. Vi får slappe av og se an formen til frøkna i morgen. Kanskje går vi litt videre til et høyereliggende fjellvann hvor kanskje fisken biter. 

 

Noen timer senere;

 

Spinneren har ikke før truffet vannflaten før jeg kjenner at det rykker i stanga. Klok av skade rykker jeg ikke selv, men begynner å sveive litt slik at den får satt seg skikkelig på før jeg så gir et lite rykk så jeg vet den sitter. Vi står ved et område hvor det renner ut ei lita elv i dette vannet som ligger noen kilometer i retning Kjeldebu. Fisken skal visstnok trives best der, tilgangen på mat skal være større. Jeg klarer omsider å lande en fin rusk der vekt vil forbli uvisst. Men tro meg, den er etterlengtet og skal smake godt i panna senere på kvelden. Vi fortsetter å fiske, men får kun en liten en til som jeg kaster uti slik at den kan få vokse seg stor og fin. Jeg sier vi, for min trofaste turkompis sitter rett ved siden av og følger spent med. 

Det trommer på teltduken senere på kvelden idet jeg drar glidelåsen på soveposen oppover. Den setter seg alltid fast på midten. Litt stoff fra stormklaffen klarer alltid å snike seg mellom tennene og låsen. Og når jeg så har fått løsnet stoffet og glidelåsen er dratt nesten helt opp, må jeg ta inn armene og dra det siste stykket innenfra. Samme skjer hver gang. Armene i kors over brystet, den gode varme følelsen brer seg i kroppen. Tro om vannsøylen vil holder regnet ute. Det bøtter virkelig ned der ute. Jeg må putte inn ørepropper for å dempe det hele, de ligger på den faste plassen i den lille lommen inne i soveposen. Her ligger jeg, midt på fjellet, helt alene, regnet trommer på teltduken, jeg nyter det. Siste tanken før jeg sovner; "kanskje fisken biter i morgen også".

 

Det regner til klokken to neste dag. Det er torsdag. Jeg har ligget og lest bok i hele dag. Thomas, Mahmud og Niklas. Tre separate historier som jeg aner etterhvert kommer til å snirkle seg sammen til en felles helt på slutten. Tre menneskers liv som egentlig er veldig forskjellige, men som til slutt allikevel kommer til å få en felles historie, sett fra ulike vinkler. Det er nesten umulig å legge den fra seg, boken. Men, det har sluttet å regne nå, og fisken venter. Jeg fisker meg rundt hele vannet. Det biter ikke i dag. Jeg begynner å bli utålmodig, litt lei. "Dekk". Alma legger seg. Jeg trasker avgårde, kanskje 50 meter, snur meg. Hun ligger fortsatt. "Ja!" Hun løper mot meg i full fart. "Bra, flink jente!" Jeg klapper henne. "Dekk". Trasker videre. Litt lenger denne gangen. Hun begynner å skjønne det her nå, tenker jeg inni meg. Jeg går enda litt lenger unna. Roper. Hun kommer. Jeg fisker innimellom treningsøktene. Til slutt ligger hun pal på andre siden av sjøen, 200 meter unna når jeg ankommer teltet. Tenker; Fy faen så stolt jeg er av henne nå. Roper. Det tar et lite sekund fra jeg roper til lyden når henne. Hun spretter opp og begynner å løpe. Det tar henne godt over ett minutt å løpe helt hit. Gode ord hagler, og jeg ser at hun også er stolt. Halen går. Hun napper i hendene mine når hun er glad, det må jeg få plukket av henne. Det begynner å regne igjen, soveposen venter.

 

Toget fra Haugastøl går 1453 i morgen, 17km fra her til der. Tenk om jeg bare kunne vært her ei uke til. Pakket og klar setter jeg i marsj litt utpå ettermiddagen. Det merkes at de siste dagers regnvær har satt sine spor i naturen. Det er som om mosen har blitt mettet med vann, og skoene synker surklende ned for hvert steg jeg tar. Håper jeg ikke blir for blaut på beina. Jeg står på toppen og ser ut over landskapet, Krækkjahytta rett foran, Faherheim fjellstue i det fjerne litt østover, Hallingskarvet nordover. Jeg skal mot Hallingskarvet og østover rundt endel vann for så å dreie nordøst. For et skue. Jeg stikker innom Krækkja og kjøper en kald Solo, godt å ha i teltet i kveld. Jeg telter når det gjenstår 7 km til Haugastøl. En siste natt i teltet med bok og avslapping. Det er vindstille i kveld, men allikevel ikke så mye mygg. Kanskje det er for kaldt for dem ikveld.

 

Jeg jager på de første kilometerne. Vet ikke hvordan terrenget ser ut de siste 2 km før Haugastøl fordi akkurat de 2 km er rett overfor der kartet mitt slutter. Er det veldig kupert og mye steinurer så vil det ta lenger tid å gå enn om det er fin sti. Greit å ha god tid til toget skal gå også. Roe med litt på stasjonen før sjarmøretappen med tog starter. Det går nok greit, men liker å være på den sikre siden.

Når kartet mitt stopper skjønner jeg at jeg kommer til å få god tid. Det går nedover, og jeg kan se togstasjonen. Det ender i halvannen time på stasjonen før toget skal gå. "Regiontog til Oslo S kommer nå inn til spor 1, regionaltrain to Oslo S is now arriving at track 1." Greit at de sier at toget kommer, men syns vel det er litt overflødig å si at det kommer inn på det eneste sporet som har en perrong. Og hvorfor har de ikke satt på vognene i kronologisk rekkefølge? Merkelige greier som jeg aldri kommer til å bli klok på. Løpe må jeg uansett. Greit med litt trim. Jeg inn, Alma inn, storsekken på plass, hvor er sete 7 og 8? Helt på andre siden av vognen. Flaks. Kineserne har dratt på togferie i år, for her var det mange av dem. En tidligere tur jeg var på skulle alle ta bilde av Alma. Det skal de ikke i dag. Noen krøker seg sammen når store, farlige Alma går mellom setene i vognen. Kinesiske gloser kommer på rams. Jeg skjønner ikke så veldig mye, men med de diskré håndbevegelser og blikkene de sender meg så skjønner jeg kjapt at det er vi som er samtaleemnet i togvogn 3 denne ettermiddagen. Det får vi bare være, for nå skal jeg slappe av og kose meg med inntrykk fra tidenes kosetur på vakre Hardangervidda. Planen var noe helt annet enn det resultatet ble, men vi har allikevel kost oss glugg ihjel.

 

Friluftshilsen fra Alma og Eirik

 

 

 

 

 

 

12. apr, 2017

Dobbelt sett med poser under øynene sier noe om at gårsdagen satt litt spor i kroppen, men ellers føler jeg meg rimelig pigg når jeg våkner i 7-tiden.. Natten har fortonet seg ganske rolig ettersom vinden løyet litt utover natten.

Jeg fyrer opp primusen og får en deilig lunk i teltet, kryper ut av posen og begynner å koke litt vann. Termosen blir fylt opp, og enda har jeg litt til en solbærtoddy til frokosten. Det er nærmest vindstille når vi starter å gå. Vi går der som to små brikker i et hav av hvit snø. Viddene er lange og hvite med snille fjell i bakgrunnen. Folk har tatt turen til disse hvite viddene for å kite eller bruke snøseil. Vi trasker i bedagelig tempo. Etter et par timer ser vi veien som går mot Eidfjord. Vi lunsjer oss kjapt før vi må krysse og så gå de 12 km videre til Tuva turisthytte. Når jeg ser alle bilene som står parkert ved veien og alle prikkene som følger kvistene i den retningen vi skal, skjønner jeg at dette er turistmekka. Jeg er ikke veldig fornøyd med å gå i kø når jeg er på tur, og aller helst vil jeg ikke se et menneske. Men, jeg vet jo at Tuva turisthytte er populær, og det er dit vi er på vei.

12 km etter kommer vi ned den siste bakken og ser Tuva åpenbare seg i all sin prakt. Vi smeller opp teltene litt bortenfor og får Alma ned i soveposen før vi innfinner oss i peisestuen på hytta. Der sitter vi akkurat nå og venter på en herlig middag som bare Tuva kan diske opp med. Den smaker nok rimelig bra etter en lang dag på ski med pulk, jeg gleder meg hvertfall :-)

To be continued..

Middagen bestod av ris med kyllinggryte og noe bærgreier med vaniljesaus til dessert. Det smakte fortreffelig, og jeg nærmest slukte maten. Vi ble sittende ved et bord med folk som var med på en arrangert tur gjennom DNT. De hadde vært på tur siden fredag, og hadde gått fra hytte til hytte. Det virket som en fin rute, så det kan hende at den blir prøvd ved en senere anledning.

Etter middagen trakk jeg meg tilbake til teltet, kosefyrte primus, så film og spiste godis mens Alma purket ved siden av. Nå er jeg straks klar for natta. Morgendagens etappe måler kun 8 km, og så venter en burger på Gol. Deilig å være på tur, men det skal også bli godt å ligge litt på sofaen i noen dager.

Onsdag morgen var det strålende sol og påskestemning i fjellet, og vi satt i marsj i retning Ustaoset. Kladdeføret var i sitt ess i dag, og det var trådt å gå. Akkurat i det vi tenkte å ta av fellene ser vi at nå går det kun nedover til vår endestasjon, og vi beholder dem på. En time senere har vi brøytet som best vi kan med pulken bak, og begge står helskinnet i bunn av tidenes bakke. Etter at bilen var hentet og lastet med alt utstyret kjørte vi til Geilo og kjøpte hver vår burger, før ferden til slutt nå har endt i sofaen på Eidsvoll verk. En strålende tur med mange erfaringer rikere. Nå venter noen dager på sofaen :-)

10. apr, 2017

Å gå av toget på Finse og se pulkene og fjellskiene våre bli båret ut på perrongen er som en drøm som går i oppfyllelse. Nå venter lange dager med trekking av pulk innover i den norske fjellheimen. For 2 år siden kom jeg til Finse til fots en sommerdag, og nå var det altså dags for den etterlengtede vinterturen. Finse er et mekka i så måte for brodern, Alma og meg.

Vi overhørte et par som fortvilet får vite at konduktøren på toget ikke trodde de rakk å komme seg på og at han derfor tok ut begge pulkene deres. De står på perrongen på Oslo S. De tok det relativt rolig, og fikk vite at pulkene da ble sendt med toget som er fremme på Finse kl 04 på natten. De kommer seg til Finsehytta, og antakeligvis fikk de en grei ventetid der.

Vi setter kursen over Finsevatnet og slår opp telt på andre siden. Kvelden foreløper ganske rolig i en god og varm sovepose. Nå skal straks eventyret begynne. Det blåser opp på natten, og undertegnede har glemt ørepropper og våkner med jevne mellomrom av teltduken som blafrer i vinden. Jeg får da sove litt allikevel, og finner ut at den innebygde klokken ikke tar påskeferie, da jeg våkner kl 0630. Etter noen slappe timer i teltet drar vi avgårde i retning Krækkja kl 1130. Det blåser stiv kuling rett inn fra siden, og pulkene blir tatt av vinden og ruller rundt sånn ca hver 5 meter. Når dette har skjedd noen ganger så lurer jeg på hvordan denne turen kommer til å forløpe seg. Men så, etter en halvtime eller noe slikt så løyer vinden et par hakk og setter inn rett bakfra...og resten er egentlig bare en solskinnshistorie. Vel, tider var hvor kvistene vi fulgte bare var synlige et par stk om gangen (dvs sikt på 50meter) , men det gikk veldig bra.

Unge herr Hauge gikk som seg hør og bør i kjelleren når det gjenstod 4km, men en pose "godt og blandet" samt en storebror som fristet med middag på turisthytta fikk meg med hele vegen. Alma har også vært et råskinn i dag, hun har løpt mellom meg og brodern og passet på å få med seg alle i følget. I den sterke vinden gikk hun også tidvis på lesiden av en av pulkene for å ikke få så mye vind og snøføyk på seg. Men, den bikkja går enhver husky en høy gang, for hun har matet på gjennom alle de 26km på turen. Nå ligger hun i sin egen sovepose i teltet og koser seg mens matfar og storebror har fått i seg middag på turisthytta.

I morgen går turen videre til Tuva turisthytte hvor verdens beste vafler venter..

30. jan, 2017

Det er ikke lagt inn noen video