Blogg

7. jan, 2017

Nå føler vi oss som vårt store idol Lars Monsen:)

26. nov, 2016

Vi har vært på denne turplassen utallige ganger uten å vite hva som er en meter unna der vi parkerer. For gjemt inne i en granbusk henger det en sånn dings som de som driver med Geocaching prøver å finne. I dag mens jeg bærer ting til og fra bilen og turplassen så kommer det et kjærestepar i slutten av 40-årene som var litt over gjennomsnittet interessert. De fikk også servert noen røverhistorier fra en femåring med litt for livlig fantasi.

"Hei, skal dere også på tur?" Sier jeg når de nærmer seg bilen min. De er ganske målbevisste i blikket, og jeg tenker at, faen heller, må vi dele turplassen i dag. Men de var ute på geocatching og skulle bare innkassere enda en sånn dings. De forteller at de har vært på veien siden tidlig formiddagen og har cashet inn 21 sånne dingser i løpet av dagen. Jeg blir stående og prate med disse folkene en stund, og det viser seg at de har kjørt helt fra Bjørkelangen for disse greiene. Jeg spør om det er mye av de rundt omkring, og de kan fortelle at bare i Norge finnes rundt 60 000 sånne man skal finne. Man kan dra på geocatching nesten i hele verden, og damen forteller at hun har kassert inn sånne dingser både på Påskeøya og i Nepal. Videre forteller de at disse dingsene faktisk kan henge opp mot 10 meter oppe i trærne, og at de har med seg stige i bilen, og en spesialtilpasset sprettert for å skyte tau opp i treet. Jeg er nærmest målløs når jeg hører de fortelle, og de er så entusiastiske at det nesten ryker av dem. En annen som ikke er fullt så målløs er min unge håpefulle. Ikke vet jeg hva han har fått i seg i dag, men under denne samtalen kommer han gående opp fra turplassen og vil delta i samtalen. Mannen begynner å spørre Jonas litt om han har vært mye på tur, og om han skal spise mat. Jonas svarer som sant er, at han har vært mye ute og at på menyen i dag står det jegergryte. Mannen spør om det er mange jegere i gryta, og det er da det skjer. Jonas storflirer av mannens morsomhet, før han elegant penser samtalen inn på den gangen han fløy på reinsdyr til Tyrkia. Jeg skvetter litt til når jeg hører dette, men pjokken er grav alvorlig og forteller livlig videre om hvordan han satt seg på reinsdyret og fløy avsted. Mannen blir litt flirfull og spør om reinsdyret het Rudolf, hvorpå en grav alvorlig Jonas svarer at, nei, hun het Mette. Etterhvert dreide han historien elegant over til den store roboten han hadde laget som var minst like stor som hele verden.

Jaja, kjæresteparet dro nå tilslutt, og vi tuslet ned til turplassen og fikk fyr på bålet. Vi forsøker med tarpen i dag også, og i skrivende stund ligger vi godt nedi hver vår sovepose, både Alma, Jonas og sjefen sjøl. De to yngste i turfølget sover allerede godt, mens jeg får kost meg litt til med bålet og skriving. For en lykke å kunne glane inn i et bål..

20. nov, 2016

"Så deilig det er å bare sitte her og se inn i et bål", sier jeg til Jonas. Et par sekunder etter responderer han; "Ja, det er livets kjærlighet". Vi ser på hverandre før vi begynner å le. Store ord fra en femåring, men det sier allikevel mye om hvordan vi føler om det å komme oss ut i naturen på overnatting.

Det er meldt sludd og snø fra 18-tiden denne lørdagen, men dette har vi gledet oss til hele uken. Vi bestemte oss før i uken at på lørdag skulle vi pakke soveposer, mat og tarpen og komme oss ut på overnattingstur. Vi har ikke overnattet ute siden september, så nå var det jammen på tide. Når dagene er hektiske er det viktig å også gjøre ting på fritiden som gir en energi. Det er på en måte en konto som må fylles med jevne mellomrom. Nå skulle denne virkelig fylles.

Etter et kjapt besøk hos farmor og farfar som har vært på hytta i Finmark i 6 uker dro vi innom en butikk og kjøpte inn litt mat og godis vi kunne ha med på turen. Vel hjemme pakket vi bilen med alt vi trengte og kjørte til plassen vår ved Hurdalsjøen. Den plassen ligger idyllisk i skogkanten 5 meter unna sjøen. Her har vi campet mange ganger, og vi kjenner området som vår egen bukselomme. Det har allerede begynt å mørkne når vi ankommer, og vi begynner med å bære alle tingene fra bilen og ned til plassen. Vi har latt teltet bli hjemme i dag og setter opp en tarp slik at det blir en gapahuk. Vinden kommer inn fra baksiden av tarpen, så vi sitter godt i le for den. Vi tenner bålet og finner frem litt godis som vi kan kose oss med mens vi venter på at det skal bli litt glør. Jonas har tatt med munnspillet, så han setter i gang og spille på dette mens jeg går for å ta bilde av idyllen. For idyll er det virkelig. Alma ligger på teppet sitt mens Jonas spiller munnspill og ser inn i bålet hvor flammene danser opp i luften med ujevne mellomrom. Nå har vi det bra.

Når flammene har begynt å legge seg og det er glør i bålet finner jeg frem stekepannen. Reinskav og hakket løk blir stekt i pannen før jeg heller over litt fløte. Jeg forbanner meg for at jeg har glemt salt og pepper, men det får gå. Etter at dette har surret noen minutter er det dags for finnbiff til middag. Så sitter vi der da, med en skål hver med finnbiff og ser inn i bålet, og Alma ligger i en krøll på teppet ved siden av oss og nyter turen på sin måte.

I 20-tiden er det natta for Jonas, og han kryper ned i soveposen sin som jeg har lagt oppi min sommerpose. Alma har fått en gammel sovepose fra forvaret som hun kryper ned i før jeg trekker glidelåsen igjen. Jervenhiet som er hennes sovepose blir for kald når det kryper ned i minusgrader, så jeg har funnet ut at hun må ha en skikkelig sovepose hun også. Jeg ser at hun nyter hun varmen nedi sin pose. Jeg kryper tilslutt ned i min sovepose og jeg og Jonas ligger og småskravler før han skal sove.

Jeg innser at jeg også har sovnet når jeg titter på klokken og den nærmer seg halv ett på natten. Det sludder ute nå, og bålet har sluknet. Det gjør ingenting, for nedi posen er det godt og varmt.
I halv fire-tiden våkner jeg igjen. Vinden har snudd, og det vil si at tarpen som er satt opp som en gapahuk nå er et eneste stort vindfang. Jeg innser at jeg må gjøre noe. Jeg står opp av posen og bestemmer meg for å gjøre om tarpen til et telt med åpning i begge ender. Jeg finner øksen og hugger til et par rajer som kan brukes som teltstenger på midten av taket før jeg fester enden i bakken med teltplugger. Det hele tar ca 5 minutter, og det ferdige resultatet ser ut som slik teltene så ut i gamle dager bare med åpning i begge ender. Det funker som fjell, vinden holdes ute og jeg kan krype ned i posen igjen.

Etter frokost drar vi hjem og henger opp alt utstyret vårt til tørk. Jonas ser på film mens jeg har lest siste kapittel om "Gutten i plastposen" på Dagbladet sin hjemmeside. Det er en fantastisk rørende historie om et lite spedbarn som ble forlatt i en plastpose ved en busk på en kirkegård i Oslo i Oktober 1991. Forfrossen, blå og i ferd med å dø ville tilfeldighetene det til at han skulle bli funnet og dermed overlevde.
Jeg anbefaler alle å lese denne historien.

Nå skal jeg kjenne litt på godfølelsen som bare en overnattingstur ute kan gi..

Ønsker alle en fortreffelig søndag :-)

Hilsen Jonas, Alma og Eirik

21. aug, 2016

Duppen var ikke å se og vi følte at det var noe tungt på kroken. Det spreller ikke, så vi tenker at det er en gammel sko eller noe i den duren. Når det nærmet seg land ser vi at det er en død and. Den har viklet seg inn i noe avkappet fiskesnøre, og kroken vår har hektet seg fast i dette når vi dro inn. Min første tanke er at vi må skjerme Jonas og Minda for dette synet, men når jeg tenker meg om så gjør det ingenting at de ser det...det er jo sånn det er, ikke skap et urealistisk verdensbilde for dem, prøv heller å forklar hva som har skjedd. Jeg forteller at anden antakeligvis har viklet seg inn i dette snøret, satt seg fast og ikke kunne svømme rundt å finne mat. De takler det fint, helt naturlig.

Lørdag ettermiddag innover mot Maridalen i Oslo:
Min kompis Anders som jeg gikk i klasse med på førskolelærerutdanningen og dattera hans Minda står forventningsfulle utenfor en Coop Prix butikk når jeg og Jonas svinger inn på parkeringsplassen. Vi er så klare for tur nå at både voksne og barn står og småtripper når vi skal sjekke kartet for hvor vi skal kjøre til startpunktet. Ei dame med barnevogn tusler forbi og vi spør om hun er kjent i området. Hun bekrefter dette og svarer villig vekk på våre spørsmål som tilslutt leder oss til parkeringsplassen som er utgangspunktet for turen.
Når vi har pakket om litt starter turen med 2,5 km oppoverbakke. Vi tar den i et bedagelig tempo og med noen småpauser for de små beina på benker og steiner. I 17-tiden ankommer vi vannet Øyungen og skjønner fort at vi ikke er alene. Vi ser telt langs vannkanten rundt store deler av sjøen, og et par familier har slått seg til 60 meter bortenfor der vi finner plass. Men, vi føler allikevel ikke at vi "legger oss til" oppå noen. I det storsekken løftes ned fra ryggen begynner spørsmålene fra de to små om å fiske. De to fedrene ordner istand fiskestengene og ikke lenge etter er det 2 dupper i vannet. Vi får opp teltene våre og kjenner at det er på tide med litt mat. Jeg har ordnet "skattekister" til oss som skal lages på bålet, men først må vi finne ved. Det skal vise seg å ikke bli så enkelt som først antatt.. Skogen er allerede finkjemmet for tørre greiner på trærne. Vi finner allikevel noe, og også et par trær som blir dratt bort til teltplassen og saget opp i kubber. Vi får fart på bålet og etter en stund sitter 2 små og 2 store og dytter i seg skattekister med ekte seterrømme på. Det smaker herlig, men vi har mer i vente, det skal grilles pølser også. Etter måltidet leker Jonas og Minda litt og får seg også et par nye venninner som camper litt bortenfor oss. Lørdagsgodtet blir også fortært før tenner blir pusset og to trøtte venner legger seg i posen og sovner innen uvant kort tid.
Resten av kvelden sitter vi voksne og skravler om løst og fast. Når mørket siger på ser vi blafringen fra bålene rundt sjøen, hodelykter som beveger seg i skogen og latter fra gode venner som nyter friluftslivets gleder. Vi skravler frem til skyene over oss finner det for godt å gi slipp på alt vannet, og når vi har krøpet med i posen ved siden av våre håpefulle, trommer regndråpene på teltduken. Den trommende lyden av store regndråper mot teltduken er som sovemedisin, og jeg vugges i søvn innen svært kort tid.

Søndag morgen står vi opp og begynner å lage egg og bacon til frokost. Vi blir enig om at bacon kunne vært brukt som valuta idet jeg finner ut at Jonas har stjålet min siste bit. Etter frokost blir det fisket og lekt, skravlet og drukket kaffe, og det er da at denne døde anda blir dratt inn til land. Etterhvert ser jeg at det stimler av småfisk rundt den døde anda. Antakeligvis er det ikke et sørgekor, men tvert i mot spiser de av den. Jeg viser barna dette og forteller at den døde anda nå gir liv til disse småfiskene ved å bli mat for dem, derav uttrykket; den enes død, den andres brød.
Etterhvert pakker vi sammen og begynner å traske det som nå er 2,5 km nedoverbakke til bilene. Vi prater om hvor deilig det har vært med en tur til Øyungen, og begynner allerede å planlegge hvor vi bør legge oss neste gang for å ha mer tilgang på ved. Vel fremme ved bilene oppsummerer vi og konstaterer at turen har vært vellykket og må gjentas. Vi drar tilbake til sivilisasjonen og vår hverdag, litt rikere på gode naturopplevelser og et styrket vennskap for store og små.

Takk for en fin tur Anders og Minda:-)

5. jun, 2016

Norefjell var den første skikkelige fjelletappen på fjorårets sommertur, og det er hit helgens tur er lagt.

Fredag kveld ruller jeg inn grusveien og ser en enslig Volvo stå innerst på parkeringsplassen. Det er min bror som er klar for en helg med meg og Alma i Norefjell. Han har måtte vente litt på oss siden jeg kom meg litt seint av gårde selv om jeg egentlig hadde god tid. Når vi går ut av bilene er det bare å sette i marsj, for sekkene er klare og lysten på fjell og friluftsliv er definitivt tilstede. Solen går ikke ned før om nesten 3 timer, så vi trenger ikke stresse. Planen er å komme seg opp på fjellet, slå opp telt og lage burgere til middag. Lørdag skal vi gå til Høgevarde og tilbake igjen til teltene som vi lar være oppslått.
Vi går rundt det fine lille vannet nedenfor spahotellet og småprater om hvilken rute vi skal ta for å komme oss til toppen. Med ett føler jeg at noe ikke er som det skal være, jeg er klissblaut i baken. Det er varmt ute, men ikke så varmt at jeg har svettet så fælt på ryggen at baken har blitt blaut. Litt brydd tar jeg en sjekk med hånden og lukter på den. Øl... Jeg har øl i sekken, og nå også i baken. Fort som et lyn hiver jeg av meg sekken og river opp lokket for å minske skaden. Jeg finner synderen, og den er nesten tom. En halv liter Frydenlund fatøl på boks har åpnet seg uten å ha spurt meg først og tømt seg i sekken. Jeg biter meg i leppa av fortvilelse over å ha ræva full av øl, sekken full av øl, og én øl i manko. Det var kanskje ikke så dramatisk som beskrevet overfor, men jeg priser meg hvertfall lykkelig over at maten og klærne ligger i vanntette pakksekker.
Vi når toppen og finner en passende teltplass. Det som ikke ligger i vanntette pakksekker er soveposen og det oppblåsbare liggeunderlaget. Det har gått verst utover soveposen og jeg legger den til tørk. Den tørker ganske kjapt, men øl lukter det fremdeles. Det kunne vært verre.. Brodern fikser burgere og vi koser oss med maten mens Alma får løpe fritt omkring. Litt utpå kvelden kryper vi inn i hvert vårt telt for å lade opp til Lørdagens tur.

Lyden av glidelåsen på teltdøren vekker Alma som spretter opp og vil ut med en gang. Solstrålene treffer ansiktet og mens jeg myser ser jeg en fantastisk utsikt utover det ganske land åpenbare seg. Så heldig vi er som har dette som utsikt fra soverommet. Jeg ligger og drar meg en god stund før valget om å stå opp må tas. Vi får i oss litt frokost og en kruttsterk kaffe før vi setter i marsj mot Høgevarde. Høgevarde er en fjelltopp i Norefjell som er populær å besøke blant mine likesinnede. Det er også en DNT-hytte like ved. Vi har med oss en sekk med litt lunsj, og planen er å få i oss den utenfor hytta. På veien til prater vi egentlig ikke så voldsomt. Tankene går til fjorårets langtur, og vi går akkurat i sporet jeg gikk på den turen. Halvveis til Høgevarde finner vi stedet hvor jeg var nær å sprenge teltet mitt med en halvkilos boks med gass. Det gikk heldigvis bra, men et godt tips er å ikke brenne primus inne i teltet når du er sliten. Da kan du gjøre feil og måtte som meg, ende opp bak en stein i bare trusa mens gassboksen står utenfor teltet i full fyr.

I 13-tiden kommer vi frem til hytta og setter oss utenfor på en benk. Solen steiker, og brodern disker opp med de resterende burgerne. Etter en times lunsj begynner vi på veien tilbake. Det går greit å gå, men solen fortsetter å steike. Nå skravler vi om løst og fast, og plutselig er vi fremme ved teltene våre igjen. Turen på 16km kjennes i beina, og vi blir enige om å slappe av i teltene en stund før det er min tur til å lage middag. Jeg har selvfølgelig lagt opp til pølsefest for både to og firbeinte.
Når jeg legger meg i teltet kjenner jeg at solen har tatt skikkelig. Jeg har brukt solfaktor 30, men den har tydeligvis fungert dårlig. Leggene mine er knallrøde og svir, og nakken er visstnok rimelig stekt den også. Jaja.. Ikke noe å gjøre noe med, og jeg overlever vel sikkert.

Etter pølsefest i det fri finner vi atter engang teltet. Og med lyden av bekken som sildrer litt bortenfor her så takker vi snart for en fantastisk dag i fjellet, det beste sted på jord. Batteriene er ladet opp for en ny arbeidsuke, og vi putter flere friluftsminner på harddisken.